Jeg var på sjøen i påska. Og merker at det gjorde meg godt. Det å ro, måtte ta i litt for å komme fremover, vente på at fisken skal bite, høre fugler skrike og sjøen som slår til holmene. Vente på seglevind og segle litt. Og ro hele veien hjem igjen.
Nå vil jeg tilbake. Føler jeg ikke er skapt for et asfaltliv. Men vet ikke om jeg heller er skapt for et liv på landet. Føler meg heldig som kan få litt av begge deler. Og snart er jeg der igjen. Ute på bølgene. Og hører de samme lydene og får de samme forventningene oppfylt igjen. Jeg kan nesten ikke vente.
Ingvild og musikken 