Med egen salat på menyen

Her om dagen høsta jeg mitt første salathode og hadde det til middagen. For en god følelse å bare gå ut i hagen og hente mat. Snakk om kortreist:) Mitt bondehjerte slår hardt når jeg kan gjøre sånt i en by. Og det føles bra med egen kjøkkenhage etter noen år i åkeren på jobb. Salaten smakte friskt og godt og er heløkologisk. Her er det ingenting å lure på ettersom jeg har sådd alt selv.

Det blir mer og mer vanlig å ville være selvforsynt, og jeg har kasta meg på denne renessansen som jeg virkelig forstår og liker. For meg har det blitt viktig å dyrke egen mat. Mestringsfølelsen jeg får er verdt litt jobbing, og prisen jeg setter på maten er større enn når jeg kjøper den i butikken. I tillegg unngår jeg unødvendge sprøyte- og konserveringsmidler, så det kan egentlig ikke bli bedre:)

Egentlig skulle jeg ønske at jeg kunne dyrke mye mer, men kanskje en gang i fremtiden får jeg større plass og bor et annet sted og kan gjøre det.
Men litt er bedre enn ingenting og jeg anbefaler alle å prøve. Det er ikke så mye som skal til. Har du litt jord og en blomsterpotte kan det være nok:)

Om å være brevvenn

Da jeg var liten var jeg medlem av «Pennyklubben». En klubb for hesteinteresserte. Hver måned fikk vi en pakke i posten med et par bøker, en ting og bladet «Pennyposten». I bladet var det leserbrev og annonser der folk ønsket seg brevvenner. Jeg satte inn en annonse og ønsket det samme. Responsen var stor, og det tok lang tid å velge ut hvem jeg ville skrive med. Men så fant jeg ei som hadde en del av de samme interessene som meg og som var like glad i å skive brev. Og vi skriver enda. 18 år senere. Og det ser ikke ut til at vi skal slutte med det første. Og for snart to år siden begynte jeg også å skrive med ei venninne som bor langt unna. Det er utrolig koselig:)

Det å skrive et godt, gammeldags brev en utrolig hyggelig ting å gjøre. E-post blir liksom ikke det samme. Å ha brevet foran seg med håndskrift på er så personlig og fint. Og gleden over å finne et mellom regninger og reklame er utrolig hyggelig:) Så er det en ro i det. Ta seg tid til å skrive litt, og kanskje pynte brevet og konvolutten med tegninger eller annet fint.

God helg!

Boklansering!

Nå har jeg slukt boka. Alt sammen på veldig kort tid. Fått med meg hvert eneste ord og merker at jeg er utrolig takknemlig for at Helene har skrevet denne boka. At hun tør å ta opp et vanskelig tema, legger sjela si i det hun elsker og går fram som et godt eksempel på en drømmefølger.

Nå er boka ute i alle bokhandler, og det er stas å se den når jeg er innom. Hun der kjenner jeg. Hun der som har skrevet den utrolige flotte og brutale boka med det fineste coveret. Og som gir alle som har opplevd lignende ting en stemme. Nå på fredag blir det slippfest der jeg oppfordrer alle til å ta turen! Så kom hit kl.19.00 til høylesning, åpen scene og god stemning:)

En helt vanlig dag?

Det er flest vanlige dager. Dager man ikke husker om man prøver. Men da jeg hadde sluttet å tro på magi, så skjedde det noe magisk. Jeg bladde til siste side i boka til Helene og fant navnet mitt. Hva? Kan det være sant? Jeg ringte med en gang og fikk bekreftet at det var det.  Boka var dedikert til meg og ei venninne. Den helt vanlige dagen ble plutselig ikke så vanlig lenger. Men rett og slett magisk!

Kanskje kommer kongen!

Her om dagen var jeg på cafe med beste Ine. Vi var på Kanskje kommer kongen. En cafe som er plassert på Paulus sykehjem. Der kan alle generasjoner møtes. Beboere, ungdommer, babyer og deres foreldre. Tenk, for en god ide! Eldre som bor på sykehjem har ofte vanskeligheter med å komme seg ut, men kan vi  komme til dem blir det jo bare perfekt:) Stedet har en liten butikk, er romslig, har god mat og en fantastisk fin fotoutstilling i gangen. Dette er sånt som gjør verden til et bedre sted:)
God helg til deg!

Bokanbefaling!

Dette er min venninne- Helene Guåker. Hun er forfatter og gir nå ut bok nummer tre som er en viktig bok. En bok som skildrer noe som er så vanskelig at det gjør vondt å i det hele tatt tenke på eller snakke om det.

Helene er en av de sterkeste personene jeg vet om, og en stor kunstner. Og på mange måter er hun et forbilde for meg. Hun beviser at det gang på gang går an å lykkes med kunsten, bare man har tro på det man driver med og jobber hardt nok. Nå jobber vi med et Prøysenprosjekt sammen, og jeg er mer inspirert enn noen gang!

Takk Helene, for at du skriver denne boka!  Kan fåes kjøpt bla. her og her. Den kommer i bokhandelen i begynnelsen av mars:)

På baksiden av boka står dette:

«Så du tror du bare kan dra fra meg,» brøler K da han forstår at Emma virkelig mener det denne gangen. Hun ramler bakover mot søppelsekkene i hjørnet av gangen, kommer seg på beina igjen før han gyver løs, sparker, slår, hun er ikke redd, hun tar ikke igjen. Så ringer det på døra. «Vil ikke reise, kan ikke bli» er en jordnær, farlig og frisk roman. Ei mørk og lys fortelling på samme tid. Dette er Emmas fortelling om hvor lett det er å bli dratt med i noe som virker perfekt. Om hvor vanskelig det er å gå når det viser seg å være alt annet. Når trusselen «jeg skal drepe deg» lager ekko i hodet, i hjertet, i kroppen, og kjennes større for hver eneste dag. Hva skjer den dagen K står på døra og krever sin rett over Emma? Nå handler det om livet etterpå, om å finne ei form til alt som skjedde i de tre åra det sto på. Og om å gå veien videre, uten å være redd.